(Foto: André Clemetsen)
Noe av det beundringsverdige ved Jon Bings virke var hans store evne til å identifisere og framskrive trekk ved den teknologiske utviklingen. Slik har han hjulpet oss å forstå mulige juridiske og andre samfunnsmessige implikasjoner av teknologi som kommer. Når innsiktene hans ofte har vist seg å sette fingeren på vesentlige forhold, er det ikke bare fordi han forstod informasjonsteknologien; han hadde først og fremst dyp forståelse for det samfunn denne teknologien skal fungere i og for menneskene som skal bruke den.
Jon Bing var stadig på reise og nøt stor respekt i det internasjonale rettsinformatiske miljøet. Tidligere dommer ved Australias høyesterett, Michael Kirby, som var sentral ved utarbeidelsen av de første internasjonale normene om personvern, skriver bl.a. i anledning Jons bortgang: ”I honour Jon Bing as one of the founders of global law and policy on information technology. I was very proud to know him as a colleague and friend.” Jon Bing ville ut for å få impulser fra sine mange kollegaer og venner i mange land, og for å dele og diskutere egne analyser med de fremste internasjonale ekspertene. Dessuten var han en begeistret gjest i de landene han besøkte med stor interesse for hvert lands rettssystem, for kulturen, historien, maten og vinen
Jons faglige nysgjerrighet har resultert i et meget bredt faglig forfatterskap. Han har bl.a. skrevet innen opphavsrett, personvernrett, strafferett, forvaltningsrett, kontraktsrett, rettskildelære og om rettslige informasjonssystemer. Det vil si; han trakk disse fagene inn i sine rettsinformatiske rom og analyserte problemstillinger som han så komme. I dag er det knapt noe rettsområde uten problemstillinger som er knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Ikke sjelden var det Jon som åpnet broen mellom tradisjonelle rettsspørsmål og rettsspørsmål knyttet til IKT.
Jon Bing arbeidet mye og trivdes med det. Bibliografiene som er gjort tilgjengelig på denne nettsiden viser hans meget store arbeidskapasitet. Det kan kanskje synes som om det har vært unødvendig for ham å prioritere, men dette må åpenbart være feil. Hva han i så fall har valgt bort er uansett vanskelig å skjønne: Fagartikler, fagbøker, foredrag, deltakelse på konferanser og møter over hele kloden, verv, skjønnlitterære utgivelser og medieopptredener er blant aktivitetene han delte sin tid på. Han må jo ha sagt nei stadig vekk – men det bærer ikke Jon Bings CV og bibliografier preg av.
Faglig bredde og stadig fornyelse er en krevende kombinasjon. Når Jon likevel lyktes, er det bl.a. fordi han ledet oppbyggingen av Senter for rettsinformatikk (SERI) med mer enn 20 medarbeidere som har hatt lignende faglige ambisjoner som han selv; med fokus på juridisk bredde og teknologisk innovasjon. Faglig fellesskap og bygging av et rettsinformatisk miljø i Norge har vært et viktig element i den faglige delen av Jons virke. Jon var entreprenøren som skaffet finansiering og arbeidsmulighet for en rekke unge håpefulle studenter og forskere; og mange av dem kom tilbake med nye kunnskaper fra ukjent terreng. Slik har Jon og de mange som har arbeidet sammen med ham bygget rettsinformatikken byte for byte.
Ord som fellesskap, vennskap og tillit er nøkler for å forstå Jons suksess med å bygge opp et rettsinformatisk miljø i Norge. Miljøet består i dag av SERI, Norsk forening for jus og edb, og en stor krets av tidligere studenter og medarbeidere, både nasjonalt og internasjonalt, som fortsetter å holde kontakten med SERI. De mange – nesten rituelle – festene er tydelige vitnesbyrd på Jons interesse for og glede av å treffe og bli kjent med nye mennesker. Slik har også Klubb Bing, der Jon holdt åpent hus hjemme hos seg, vært møtested i mer enn 40 år for alle som ønsket kontakt med miljøet.
Hvorfor har så mange valgt å engasjere Jon, lese hans arbeider og lytte når han snakker? Svaret er ikke så enkelt som høy kompetanse, aktualitet eller lignende. Vi tror en viktig del av svaret også ligger i hans forestillingsevne og evne til formidling. Det handler bl.a. om å finne de rette bildene, anekdotene som underholder, det overraskende ordvalget, humoren, og historiske blikk på aktuelle spørsmål. Alle slike kvaliteter ligger selvsagt ikke i Jons vitenskapelige arbeider; der er det primært akademiske krav som gjelder. Men inngangene til Jons vitenskapelige verden har så mye eventyr i seg at vi gjerne går inn.
Redaktørene,
Dag Wiese Schartum, Lee A. Bygrave og Anne Gunn Berge Bekken
Jeg tenker på Jon hver gang jeg ser en elefant. Det har jeg gjort i mange år, og vil nok fortsette med det resten av livet. Jons mange elefant-slips og hans samling av elefanter i alle former og farger gjorde dypt inntrykk på meg, ikke bare fordi samlingen var imponerende, men også at samleren var så åpent begeistret. Denne kreative lekenheten kjennetegnet ham også som fagperson.
Jeg ble kjent med Jon som helt fersk og nyansatt på Universitetet på midten av 80-tallet. Da var han allerede etablert og hadde startet tradisjonen med åpent hus hver første mandag i måneden, der vi følte oss velkomne blant alle som var interessert i informatikk fra et annet faglig perspektiv. Jon var helt klart jurist, men like klart tverrfaglig, og evnet å skape et tverrfag der det juridiske og det informatiske er tett vevd sammen. Hans ambisjon om å forstå lovverket i teori og praksis, slik det er oversatt til programkode, er om mulig enda mer aktuelt i dag, når automatiseringen av forvaltningen er mer omfattende enn på 80-tallet.
Jon var en meget vennlig mann, og en allsidig og raus nettverksbygger. Han var ambisiøs på fagets og fagmiljøets vegne, men samtidig inkluderende og generøs. For meg som fagperson var hans forfatterskap en ekstra dimensjon hos fagpersonen. Det var lett å kjenne igjen både forfatteren og juristen i hans forelesninger: veldig presise og veldig fantasifulle. Jon var fantastisk kunnskapsrik, og hans forelesninger var gode og morsomme på veldig mange måter – noe å se fram til.
Jeg vil savne Jon
I’m using the word “remembrances” instead of “memories” because I think the word remembrances gives a rounder flavor to the life and, alas, the death of my dear friend Jon Bing. Since I learned of his death, approximately one month after it occurred, and after speaking with some of his friends and colleagues in Norway and Sweden, I have been periodically jotting down words and phrases that have captured our friendship and have captured the tremendous imagination Jon had.
Just as a background, I first met Jon in 1977 in Sweden, when I was living there. My dear friend Peter Seipel introduced us at one of the first inter-Nordic conferences, held that year in Dalarna. Peter had told me that I “must” meet Jon, so my expectations were high. They were also fulfilled more than I can express. I had not yet studied law in my home country, although I was taking a survey course in civil law in Stockholm at the time. But he invited me to Oslo and the NRCCL, where I acquired my very own TirsdagKaffe mug. I still have it.
I think I’m ready now to impart a few words about Jon, albeit in sadness mixed with gratitude. Jon was a large man, who lived a life equally large, punctuated with his unmistakable walrus moustache. He lived the life he wanted, in spite of not paying much attention to his health. Once his health finally got his attention, it was too late. Left behind are his loving friends and colleagues, mourning the loss of this dear, sweet, generous and breathtakingly brilliant man.
Jon also had a wonderful sense of humor, one that cemented our friendship. His twinkling eyes and his chuckling laughter were delightful to witness. He and I shared a lot of laughter in mutual appreciation of our humor and sense of the ridiculous. An example of this happened on one of my trips to Norway, maybe 25 years ago. Fish ties were all the rage here in the United States, so I got him one. Instead of a large mouth bass that I got another lawyer friend of mine (which fit his personality, totally), I got Jon a salmon. He took one look at it and said in front of everybody, “This is not a Norwegian salmon.” He was right. It was a salmon from the Pacific, and he knew the difference. I don’t know if he ever wore it, but if he did, it would not surprise me if he also wore a sign that said, “This is not a Norwegian salmon.”
When Peter Seipel was defending his Ph.D thesis (“Computing Law”) in December 1977, all of us who were invited to the richly traditional program at Stockholm University were also invited to lunch and later on, to a lovely dinner. On the way from the auditorium to the building where lunch was served, at approximately 12:00 noontime, Jon and I looked at the sun setting, whereupon he heaved a heavy sigh and remarked, “the curse of the north.” We both laughed, and he was so very right.
Jon and I also shared a love of Africa and especially elephants. Unfortunately, in my country the elephant is a symbol of a political party to which I steadfastly do not belong, and Jon knew that. Nevertheless, we shared our respective Serengeti stories with one another, and I enjoyed seeing his various elephants all over the place. Of course, his wonderful parrot Sara had to share space with them. I loved listening to Sara squawking in a brilliant Norwegian dialect. I hope she is coping with his loss, as well.
Perhaps Jon would—in his own personal way—think of what I’ve written above as only so much “purple prose.” I wouldn’t have written it in any other way. Purple was his favorite color, after all. That his friends painted his casket entirely in purple was such an expression of love and respect, that nobody could ever top it.
In my own tribute to Jon, I shall look around on my various bookshelves for his book Det Myke Landskapet and reread it. I miss him, and the thought of not being able to speak and laugh with each other again is painful. I expect, however, that Jon and Knut Selmer are now enjoying catching up with one another, and planning the extraterritorial, not to mention existential, office of the NRCCL.
Rest in peace, Jon. Everlasting love and hugs from Susan.